Marijuana. Cannabis, hasj, kief, weed: etter mengden navn på denne planten å dømme er den et kjært barn. Den er ihvertfall en gammel venn av menneskeheten: De første sporene vi har av Cannabisbruk hos menneskene kommer fra Kina og går helt tilbake til 12000 før vår tidsregning. Sannsynligvis ble plantene dyrket for fiber, og frøene ble brukt til mat.

Kina

Medisinsk bruk i Kina er beskrevet i det som er kjent som verdens eldste farmakopoeia, Shen-nong Ben Cao Jing (The Classic of Herbal Medicine) – denne er nedtegnet noen hundre år før f.Kr, men er en samling muntlige overleveringer som daterer tilbake til rundt 2800 f.Kr til herskeren Shen Nong. Her framgår det at cannabis ble brukt mot blant annet revmatiske smerter, forstoppelse, kvinnesykdommer og malaria. I Kina var det hovedsakelig frøene som ble brukt. Det er lite som tyder på at planten ble brukt som et bevissthetsendrende middel, selv om tekster fra Ben Cao Jing indikerer at man kjente til plantens psykoaktive effekter: «ma-fen (the fruit of cannabis)… if

taken in excess will produce visions of devils … over a long term, it makes one communicate with spirits and lightens one’s body…».

Sumer

En gjennomgang av gamle sumeriske medisinske tekster antyder at cannabis ble brukt medisinsk i det gamle Sumer fra ca 4500 f.Kr.:, som medisin mot nevralgi, nyrestein, krampetilstander, depresjon og angst.

Egypt

Fra det gamle Egypt finnes papyrusruller med beskrivelser av medisinsk bruk av Cannabis fra 1700 f.Kr. En oversettelse av en tekst som samler egyptisk medisinsk kunnskap over de siste 500 år før vår tidsregning beskriver i detalj bruken av cannabis for å helbrede sår og svulster.

India

I India har planten vært i bruk både rituelt, medisinsk og for rekreasjon i flere årtusen. Atharva Veda, en av de vediske tekstsamlingene fra rundt år 1600 f.Kr, forteller at cannabis er en av de fem urtene som brukes for å lette angst. Planten var fra ca 300 f.Kr. i bruk innen ayurvedisk medisin ved en rekke andre lidelser; som smertestillende ved nevralgi (nervesmerter), hodepine og tannverk, som et krampestillende stoff ved epilepsi, stivkrampe og rabies, som et sederende middel ved hysteri, mani eller angsttilstander, som antiinflammatorisk medisin med revmatisme, mot hudinfeksjoner, mot innvollsorm, som antispasmodikum ved kolikk og diaré, for å stimulere apetitt, og som slimløsende hostemedisin ved bronkitt og astma.

Tibet

I Tibet ble planten brukt rituelt som et middel for å fremme meditasjon. Perserne kjente til plantens medisinske egenskaper og bruk var utbredt i det gamle perserriket. Skyterne, et nomadefolk av persisk opprinnelse, var det som brakte cannabis til Europa, og rituell bruk ved begravelser er beskrevet. Grekerne og romerne ser ikke ut til å ha brukt cannabis som medisin i noen særlig grad, det finnes ihvertfall få kilder som referer til planten.

Den arabiske verden og Afrika

Fra India spredte planten seg til den arabiske verden, hvor den var mye i bruk fram til moderne tid. Muslimske medisinske tekster fra rundt år 1000 angir bruk som vanndrivende medisin, apetittstimulator, mot øresmerter, tarmgass og for ´å rense hjernen´. Arabiske handelsmenn antas å ha tatt planten med seg til Afrika, hvor den fikk stor utbredelse mot slangebitt, ved fødsler, mot malaria, astma og dysenteri. Funn av planten går mer enn 2000 år tilbake, men det er usikkert om det fantes tradisjon for bruk før 1300-tallet. Cannabis var i utstrakt bruk som medisin og for rekreasjon i hele Afrika sør for Sahara, men synes å ha vært mindre utbredt på vestkysten. Afrikanske slaver, hovedsakelig fra Angola, tok med seg planten til Sør-amerika, og selv i dag har de fleste slangordene for cannabis i Brasil sin opprinnelse i det angolanske språket (Maconda, diamba, liamba).

Europa

Under det siste årtusen ble cannabis mest dyrket for fiber i Europa. Sporadisk bruk, særlig av frøene, er rapportert, men det var den Irske legen William B O´Shaunessy som for alvor introduserte europeerne for medisinsk cannabis. Han ble eksponert for planten under felttog i India på midten av 1800-tallet, og tok med seg plantedeler hjem. Han leste den tilgjengelige litteraturen, gjorde dyreforsøk for å bestemme plantens toksisitet, og gjorde forsøk på seg selv og sine pasienter med gode resultater. Spesielt hadde han stort hell i å behandle pasienter med krampelidelser som epilepsi, og krampetilstander ved stivkrampe og rabies. I 1839 publiserte han den først boka som er utgitt i vesten om medisinsk bruk av cannabis; «On the preparation of the Indian hemp, or gunjah».  En fransk psykiater, Moreau, spilte også en viktig rolle i utbredelsen av cannabis som medisin i Europa. Han ledsaget ofte psykiatriske pasienter på lange reiser utenlands, da dette ble ansett for å være god medisin ved mentale forstyrrelser. På sine mange reiser kom han i kontakt med hasj slik den ble brukt i arabiske land, og lot seg imponere over de mange og gode effektene han så. Vel hjemme i Frankrike begynte han å eksperimentere med forskjellige cannabispreparater, og han utga i 1845 sitt verk «Du hashish et de l’Aliénation Mentale; Études Psychologiques». I boka skriver han: ‘…I saw in hashish, more specifically in its effects on mental abilities, a powerful and unique method to investigate the genesis of mental illness’.

Disse to legenes verk fikk stor innflytelse, sannsynligvis fordi de viste effekt på tilstander som man hadde lite mulighet for å behandle. Bruken av medisinsk cannabis spredte seg over hele Europa, og  til USA. Mange artikler ble publisert om planten og dens medisinske effekter, og bruken nådde sitt høydepunkt rundt slutten av 1800/begynnelsen av 1900. Sajou´s Analytic Cyclopedia of Practical Medicine fra 1924 framholder tre hovedområder for medisinsk bruk:

  1. sedativt og hypnotisk; ved insomnia, melankoli, delir, chorea, stivkrampe, rabies, tuberkulose, astma
  2. smertestillende: hodepine, migrene, menopausale plager, hjernesvulst, magesår, dysmennorè, kroniske infeksjoner, revmatisme, eksem og tannverk.
  3. Annet bruk; mot apetittløshet, ved vekttap grunnet alvorlig sykdom, diaré, dysenteri, cholera, nyrebetennelse, hematuri, diabetes, kvalme og impotens.

Her finnes en utsøkt samling av artikler (hundrevis i tallet) publisert i datidens fremste medisinske tidsskrifter om effekt av cannabis på forskjellige sykdommer og tilstander.

Bruken avtok i første kvartal av forrige århundre, av flere årsaker. Manglende kunnskap om virkestoffene i planten gjorde det vanskelig å produsere ekstrakter med pålitelig og stabil virkning, og medisinens potens kunne variere veldig avhengig av underart, vekstforhold, produksjonsmetode etc. Like viktig var fremveksten av patenterte medisiner med virkning på mange av plagene cannabis ble brukt mot; dispril mot smerter, vaksine mot stivkrampe, og intravenøs/intramuskulær administrering av opiater. Samtidig ble det iverksatt legale restriksjoner på dyrkning, omsetning og bruk av planten, først i USA, men ganske snart i de fleste andre vestlige og etterhvert også ikke-vestlige land.  Den lange og interessante, om enn nedslående, historien om dette kan du lese mer om her.

I siste kvartal av det 20 århundre så man i den vestlige verden en eksplosjonsartet vekst i bruken av cannabis, først og fremst som rekreasjon. Den hadde sitt utspring i subkulturene som kom ut av 60-årenes opprør mot krigskulturen og forbrukermentaliteten, og inspirasjonen kom også denne gangen fra India. På tross av sterke virkemidler i form av bøtelegging og til dels svært lange fengselsstraffer, har bruken av cannabis stadig økt i den vestlige verden i løpet av de siste 30-40 årene. Den medisinske interessen for planten har også vært økende. I 1965 isolerte man virkestoffene i cannabis for første gang, og det ble lettere å sette opp studier for å kartlegge effekt, virkningsmekanismer, dosering, etc. Mange studier ble iverksatt før 1970, da man i USA forbød cannabis totalt, og kategoriserte planten som en gruppe 1 substans uten medisinsk effekt. Naturlig nok fulgte en nedgang i interesse og svært vanskelige forhold for forskere fram til 1988 – 1992, da man oppdaget endocannabinoid-systemet og dermed var mye nærmere en forklaring på hvordan cannabisplanten utøver sin effekt i menneskekroppen. Mer om dette her. Siden da har forskningen fått et oppsving, og det finnes i dag 3 medisinske preparater på markedet, basert på forskning som har vist effekt på kvalme, smerte og spastisitet. Til tross for dette opprettholdes klassifiseringa av cannabis som et gruppe 1-rusmiddel, uten noen kjent medisinsk effekt, og uten kartlagt toksistitetspotensiale. Dette gjelder i Norge så vel som i USA; selv om man der har kommet en del lenger i det minste på statlig nivå. Etter sterkt press fra interesseorganisasjoner har nå 29 stater tillatt bruk av medisinsk cannabis, og det antas at flere vil følge. Canada har vedtatt legalisering, men enda ikke innført dette. I Norge er det foreløpig ingen som forsker på cannabis, og en eventuell deklassifisering av stoffet ser ut til å være langt unna enda.

Denne svært nyttige planten har de siste hundre år hatt et ufortjent dårlig rykte, og etterrettelig, saklig informasjon om plantens historie og egenskaper har vært fraværende på den offentlige arenaen. Dette ønsker vi i Hampaksjonen å gjøre noe med. Takk, derfor, for at du tok deg tid til å lese denne lange artikkelen om cannabis´ historie.

Kilder:

History of Cannabis as a medicine. A review.` Antonio Waldo Zuardi
Rev. Bras. Psiquiatr. vol.28 no.2 São Paulo June 2006

`History of Cannabis and Its Preparations in Saga, Science, and Sobriquet.` Ethan B Russo
Chemistry & Biodiversity. 2007

`Man and Cannabis in Africa: A Study of Diffusion`  Brian M. du Toit
African Economic History © 1976 Regents of the University of Wisconsin System

antiquecannabisbook.com